Dikteren, journalisten, politikeren og krigshelten Gabriele D’Annunzio, 1864 – 1938, var i sin tid Italias største og mest berømte forfatter. Litterært hører han hjemme i den italienske dekadentismen. Ettertiden bedømmer ham til dels som en grunn ordkunstner, større som journalist enn som dikter. Ellers beskrives han som alt fra genial eksentriker og kynisk romantiker til grenseløs egoist, nasjonalistisk oppvigler og fascist – neppe helt galt noe av det.
Opprinnelig het han Gaetano Rapagnetta, men fikk tidlig kjælenavnet Gabriele ”fordi han så ut som en engel”. Sammen med faren tok han senere etternavnet D’Annunzio etter en slektning. Han hadde gode evner og fikk solid skolegang. Som 16-åring debuterte han med en diktsamling som gjorde stor suksess.
Etter militærtjeneste i kavaleriet begynte Gabriele D’Annunzio på universitetet i Roma, giftet seg adelig, fikk tre barn – og ble skilt. Han var aktiv på høyresiden i politikken, men gjorde seg upopulær der. Som dikter var han produktiv, mangesidig og anerkjent. Blant annet skrev han skuespill med roller som europeisk teaters største divaer – Sarah Bernhardt og Eleonora Duse – konkurrerte om. Sistnevnte hadde han et mangeårig forhold til. (Når Eleonora Duse omtales i dag, er det for sine store tolkninger av D’Annunzio og Henrik Ibsen.)
Gabriele D’Annunzio tjente meget godt på forfatterskapet sitt, men inntektene holdt ikke tritt med det enorme forbruket hans overdådige luksustilværelse krevet. I 1910 var gjelden så skyhøy at han rømte til Paris for å slippe unna kreditorene. Der fortsatte han sitt utsvevende liv og sin dikteriske produksjon.
Ved utbruddet av 1. verdenskrig tok han parti for Frankrike. Han dro tilbake til Italia og agiterte sterkt for at italienerne måtte bryte sine avtaler med Tyskland og Østerrike, og gå inn i krigen på fransk side. Da så skjedde, deltok han aktiv, ble dekorert og etter hvert forfremmet til oberstløytnant. Han var også med på flere forunderlige aksjoner – som å fly over Wien og ”bombardere” byen med flygeblad for å styrke den italienske kampmoralen.
Da fredsoppgjøret resulterte i at byen Fiume, med hovedsakelig etnisk italienske innbyggere, ble jugoslavisk, ble D’Annunzio meget fortørnet. Raskt og effektivt samlet han 2000 nasjonalister og dro i gang sin egen krig. Etter å ha skubbet ut den allierte okkupasjonsstyrken etablerte han byen som uavhengig stat og seg selv som statsoverhode med tittelen Il Duce. Både tittelen og konstitusjonen han utviklet, ble senere adoptert av Mussolini.
Til tross for intense forhandlinger gikk italienske styrker til angrep på Fiume 24. desember. To dager etter fikk de støtte av marinen som bombarderte byen. Da valgte D’Annunzio å kapitulere for å spare liv og verdier. Et generelt amnesti ble gitt.
Fra da av trakk Gabriele D’Annunzio seg tilbake til sitt hjem, Il Vittoriale degli Italiani i Gardone, og ble aldri noen del av Mussolinis fascistiske styre. I 1924 ble han adlet, og i 1937 utnevnte Det italienske akademi ham til president. Året etter døde han, og ble etter eget ønske gravlagt stående, innmurt i en nisje i huset sitt. Overføringen til den veldige marmorsarkofagen hvor han nå hviler, skjedde så sent som i 1963.